For deg som vil forstå testen ordentlig
Hvor kommer de fem personlighetstrekkene fra? Hva betyr det at en test er pålitelig? Og hvorfor kan forskere finne tydelige mønstre uten å kunne spå livet ditt? Her kommer nerdesporet.
Hvorfor akkurat fem trekk?
Big Five begynte ikke med at noen bestemte at mennesker måtte passe i fem bokser. Forskere tok utgangspunkt i mange ord vi bruker om personlighet, samlet store mengder svar og undersøkte hvilke beskrivelser som pleier å variere sammen. En statistisk metode kalt faktoranalyse viste fem brede mønstre som dukket opp igjen i mange datasett.
De fem faktorene er brede overskrifter, ikke fem små rom. Hver av dem kan deles i smalere fasetter. Ekstraversjon kan for eksempel romme både sosial energi, positive følelser og det å ta ordet. To personer kan få omtrent samme totalskår og likevel være ekstraverte på ganske forskjellige måter.
Modellen er et kart. Den forenkler et uoversiktlig landskap slik at vi kan snakke om det og forske på det. Et kart som viser alt, ville vært like stort som terrenget og ganske ubrukelig. Derfor beskriver Big Five mye, men ikke alt: verdier, interesser, identitet, livshistorie og konkrete ferdigheter er ikke det samme som personlighetstrekk.
Hvordan måler man noe man ikke kan se?
Du kan ikke legge planmessighet på en vekt. I stedet bruker psykologer flere spørsmål som skal fange ulike sider av trekket. Hvis spørsmålene fungerer, bør svarene henge rimelig sammen. De bør også gi noenlunde stabile resultater når personen tar testen på nytt uten at mye har skjedd i mellomtiden. Dette handler om testens reliabilitet, eller målenøyaktighet.
Men en test kan måle feil ting svært nøyaktig. Derfor undersøker forskere også validitet: Gir tolkningen av skåren mening? Stemmer den noenlunde med hva andre som kjenner personen, observerer? Henger skåren sammen med atferd der teorien sier at den bør gjøre det? Og er sammenhengen svak med ting som egentlig burde være noe annet?
Selvrapportering har en spesiell svakhet: Du er både måleinstrumentet og det som måles. Du kjenner tankene dine bedre enn andre, men kan også misforstå deg selv, svare slik du ønsker å være, eller sammenligne deg med en uvanlig vennegjeng. Det gjør ikke selvrapportering verdiløs. Det betyr at resultatet bør leses som ett stykke informasjon, ikke som en dom fra en maskin.
Arv, miljø og forandring
Tvilling- og familiestudier tyder på at genetiske forskjeller bidrar til personlighet. Ordet arvelighet blir likevel ofte misforstått. Et arvelighetstall beskriver hvor mye av forskjellene mellom mennesker i en bestemt gruppe og et bestemt miljø som statistisk henger sammen med genetiske forskjeller. Det sier ikke hvor mange prosent av din personlighet som er gener.
Høy arvelighet betyr heller ikke at noe er umulig å påvirke. Syn er sterkt påvirket av gener, men briller virker fortsatt. Miljø er dessuten mer enn foreldrene og huset man vokser opp i. Venner, tilfeldigheter, skolemiljø, sykdom, kultur, hvilke situasjoner man oppsøker og hvordan andre reagerer på oss, kan alle spille en rolle.
Personlighet er relativt stabil, særlig når vi sammenligner hvem som skårer høyere eller lavere enn andre. Samtidig skjer det gjennomsnittlige endringer gjennom livet, og mennesker kan lære nye vaner og strategier. Det mest nyttige målet er vanligvis ikke å bytte personlighet. Det er å forstå egne automatiske mønstre og bygge et liv der styrkene får plass og fallgruvene får støtte.
Statistikk er ikke skjebne
Personlighetstrekk henger statistisk sammen med blant annet skoleprestasjoner, trivsel, helse, arbeid og relasjoner. Planmessighet har for eksempel ofte en positiv sammenheng med skolearbeid. Det er forståelig: Å komme i gang, holde orden og arbeide mot et mål hjelper i et system med frister.
Men «henger sammen med» er ikke det samme som «avgjør». En lite planmessig elev kan finne gode systemer, få hjelp, bli oppslukt av et fag eller være glimrende under press. En svært planmessig elev kan bruke så mye tid på detaljer at arbeidet stopper opp. Situasjonen, ferdighetene, motivasjonen og støtten rundt personen virker sammen med trekket.
Gruppefunn blir derfor urettferdige når de brukes som fasit om individer. En test kan starte en samtale eller foreslå en hypotese: «Kanskje du fungerer best slik?» Den kan ikke avslutte samtalen med: «Sånn er du.»
Hva måler intelligenstester?
Oppgaver som handler om ord, mønstre, hukommelse, romforståelse og tempo ser forskjellige ut. Likevel pleier personer som gjør det godt på én type mental oppgave, oftere enn tilfeldig å gjøre det godt på andre. Dette positive mønsteret av sammenhenger kalles noen ganger «positive manifold». En generell faktor, ofte kalt g, brukes til å oppsummere noe av det felles.
Det betyr ikke at alle mentale ferdigheter er én og samme ting. Testbatterier kan også gi informasjon om smalere evner, og en person kan ha tydelige styrker og svakheter. Men ideen om fullstendig uavhengige intelligenser passer dårlig med at prestasjoner på ulike kognitive oppgaver vanligvis korrelerer.
Gode intelligenstester måler mer enn trening i akkurat testen, og skårer kan si noe om læring og problemløsing. Samtidig måler de ikke menneskeverd, moralsk dømmekraft, nysgjerrighet, utholdenhet, kreativt mot eller evnen til å være en god venn. Et presist svar på ett spørsmål blir ikke et svar på alle spørsmål bare fordi det uttrykkes som et tall.
Også intelligens påvirkes av både gener og miljø. Søvn, helse, språk, skolegang, stress og kjennskap til oppgaveformen kan påvirke en måling. Skårer er ikke helt uforanderlige, særlig gjennom oppveksten. Derfor må resultatet tolkes med kunnskap om testen, personen og situasjonen den ble tatt i.
Sunn skepsis er en del av faget
Psykologiske tester har blitt brukt både til å hjelpe og til å begrense mennesker. Derfor er spørsmål om kultur, språk, rettferdighet, personvern og hvem som får tolke resultatene helt nødvendige. Kritikk av dårlig bruk er ikke det samme som å si at all måling er meningsløs.
Den faglige holdningen er å spørre: Hvilken test ble brukt? På hvem? Hvor pålitelig er den? Hva er den validert for? Hvor stor er usikkerheten? Og blir resultatet brukt til noe testen faktisk kan støtte? Jo viktigere avgjørelsen er, desto dårligere idé er det å stole på én skår alene.
Den samme skepsisen gjelder denne testen. Resultatet kan gi språk til mønstre du kjenner igjen og gjøre det lettere å tenke over hvordan du fungerer. Hvis beskrivelsen bommer, er ikke oppgaven din å bøye deg til den. Da har du lært noe om testens grense.
Det mest vitenskapelige svaret er ofte: «Det kommer an på.»
Det er ikke en flukt. Det er en invitasjon til å spørre hva det kommer an på, hvor sikker kunnskapen er, og om et funn om grupper virkelig sier noe nyttig om personen foran deg.