Nevrotisisme

Hva faktoren faktisk måler

Nevrotisisme er den faktoren psykologer jobber mest med — og den faktoren næringslivet er mest redd for å nevne ved navn. I jobbsammenheng kalles den gjerne «følelsesmessig stabilitet» eller «temperament». I næringslivet har man som kjent heller ikke problemer; man har utfordringer. Her holder vi oss til nevrotisisme.

Betegnelsen er ikke ment som klinisk diagnose. Personlighetsfaktoren nevrotisisme beskriver tendensen til å uroe og bekymre seg — hyppigheten og intensiteten av negative følelser, ikke om du er psykisk syk. Det er to ting her som bør holdes fra hverandre: det å bekymre seg, og det å føle seg bekymret. To nevrotikere kan ha de nøyaktig samme tankene, men forskjellen i ubehag kan være stor.

Høy og lav skår

De seks fasettene

Angst

Tilbøyelighet til å grue seg og oppleve uro. Lav: bruker lite tid på hva som kan gå galt. Veldig lav: registrerer knapt fare overhodet.

Fiendtlighet

Tilbøyelighet til å tolke andre i verste mening. Høy: kan reagere overdrevent negativt når andre lykkes med noe man selv ønsker å mestre.

Depresjon

Tilbøyelighet til tristhet og skyldfølelse. De grå dagene alle har av og til. Høy skår gjør dem hyppigere og vanskeligere å riste av seg.

Selvbevissthet

Tilbøyelighet til å bekymre seg for hva andre tenker om deg. Lav: tar seg selv mindre høytidelig. Høy: redd for å bli gjort til latter i sosiale settinger.

Impulsivitet

Evne til selvkontroll, særlig overfor fristelser. Lav: tåler lenge å vente på belønning. Høy: har vondt for å styre drifter og har gjerne en history med ting de angrer på. Impulsivitet må ikke forveksles med spontanitet — impulsive tenker seg ikke om, spontane gjør det.

Sårbarhet

I hvilken grad mangel på kontroll skaper stress. Lav: takler kaos med ro. Høy: det som ikke lar seg kontrollere, oppleves som truende.

Er det noen fordeler ved høy skår?

Det kan virke som det er lite å hente ved å skåre høyt her. Men de som skårer høyt, bryr seg. De bekymrer seg. Og ikke minst: De tar tak. Nevrotikeren som uroer seg over hva som ikke er gjort, er uvurderlig i alle sammenhenger der man ikke kan være for nøye — innen sikkerhet og vedlikehold, for eksempel. Der den planmessige motiveres av å levere, motiveres nevrotikeren av frykten for at det går galt. Det er ikke det samme, men det virker.

De som takler nevrotisisme best, er gjerne de som er nysgjerrige på egne følelser. Det er ikke nødvendigvis ubehagelige følelser som er problemet — det er følelser man ikke er vant med. Å tørre å stå i dem, heller enn å fly fra dem, er noe av det mest verdifulle psykoterapi kan gi.

Noe av formålet med psykoterapi er nettopp å hjelpe nevrotikere til å føle mindre ubehag ved det å være nevrotisk. Man får ikke gjort så mye med personligheten — men det er en god del man kan gjøre med forholdet til egne følelser.